Marit får en melding
Søndag 28. januar sende døve lærer Akim denne meldingen og et bilde til Marit:
Hei. Denne gutten er døv og han er 8 år. Han ble forlatt av moren og bestemoren tar hånd om han. Jeg fant han på gata.
Marit sender meldingen med bilde videre til rektor Brenda som igjen kontakter bestemoren.
Marit legger ut historien på Facebook og reaksjonene lar ikke vente på seg. En sendte penger til bestemoren slik at hun kunne ta bussen til internatskolen sammen med gutten. En annen meldte seg som fadder for han.
Torsdag 1. februar kom bestemoren og gutten til internatskolen, begge to smilte fra øre til øre. Bestemoren fortalte at hun hadde overhodet ikke sovet den natten. Hun var oppspilt og lykkelig over at barnebarnet endelig skulle få tegnspråklig skolegang.
Akim kom også og det ble er hjertelig og lykkelig gjensyn for alle tre.
Bestemoren forteller at datteren på 14 år hadde en komplisert fødsel, som endte opp med keisersnitt. Bestemoren tok seg av både datteren og barnebarnet, som fikk navnet Brian. De bodde veldig kummerlig til, som så mange andre rundt dem. Når Brian var 7 måneder gammel falt et glass i gulvet med ett brak, og bestemoren undret seg på at Brian ikke reagerte. Hun tok to skjeer og lagde lyder bak han, ingen reaksjon. Ellers var han en våken gutt som fulgte ivrig med på det som foregikk rundt han. Bestemor konfererte med nabokona, som tenkte at kanskje morsmelka var for sterk for han og at det var derfor han ikke reagerte. Bestemoren fortalte om sine bekymringer til datteren som reagerte med avsky. Hun skulle ikke ha en døv sønn! Hun pakket noen få klær og forsvant, bare 14 år gammel. Siden har hun ikke vist seg hjemme.
Bestemor var fremdeles bekymret og fikk en lege til å undersøke Brian. Legen sa at alt var i orden, hun trengte ikke å bekymre seg.
Tiden gikk og bestemoren var helt overbevist over at Brian ikke hørte. Hun var fortvilt. Hun hadde med Brian overalt og en dag møtte hun en dame som rådet henne til å la han begynne på skolen. Som sagt så gjort og Brian ble elev på an statlig skole med mange, mange elever i klassen. Han forsto ingenting, men kopierte det som ble skrevet på tavla. Bestemoren fulgte han tålmodig til og fra skolen og beskyttet han så godt hun kunne. I to år kopierte Brian fra tavla, samtidig som han ble mobbet både på skolen og hjemme fordi han ikke hørte.
Bestemoren var i ferd med å gi opp. Hun var mye syk og ble ofte innlagt på sykehuset. Nyrene var dårlige. Legen sa hun ikke måtte jobbe hardt og ikke løfte tungt. Lett for en lege å si når eneste muligheten hun hadde var å vaske klær for folk av og til, for å få litt mat for seg selv og Brian.
Sliten og fortvilt fikk hun ikke sove, det var lite mat og bekymringen for Brian økte etter hvert som han vokste til. Hun bestemte seg for å gi opp og reise «hjem» hvor hun kom fra, langt ute på landet nord i Kenya. Framtiden var tung og dyster. Hun ba til Gud både natt og dag. Det var det eneste håpet hun hadde.
Så plutselig forandrer alt seg etter det korte møte med døve lærer Akim!
Brian vinket glad og fornøyd til bestemoren, når hun reiste fra han. Han var i ferd med å få nye venner.
Brian har funnet seg overraskende godt til rette på internatskolen. Han sover og spiser godt. Flere nye venner som viser han rundt og forklarer på tegnspråk og Brian lærer kenyansk tegnspråk raskt. Han er en oppvakt liten gutt.
Brian på sin første skoledag i lånt skoleuniform
Etter hvert vil Brian få egen skoleuniform og sko, slippers, treningsdress og «internatpakka» som består av såpe til både kroppen og klesvasken, toalettpapir, tannkrem, tannbørste, vaselin for tørr hud og ikke minst sort skokrem.
Alle på internatskolen er glade for å ha Brian som ny elev på skolen. Kanskje bestemoren er den lykkeligste? Endelig får hun litt frihet etter 8 år, den gnagende bekymringen er borte. Nå kan hun være trygg for barnebarnet sitt, takket være en fadder fra et sted hun aldri har hørt om; Norge.
