Tilbakeblikk
Ved overgangen til ett nytt år er det naturlig å foreta en «vareopptelling» og å se framover.
For en reise over 22 år det har vært, på godt og ondt. Det har ikke vært enkelt å komme dit vi er i dag, det har vært både oppturer og nedturer, men vi har klart det! Og vi er snart i mål.
At jeg torde
Januar for 22 år siden glemmer jeg aldri. At jeg torde å sette meg på flyet en januardag i 2002 på vei til Kenya for aller første gang i livet, forstår jeg ikke i dag. Engelsken var elendig og jeg hadde ikke telefonnummer eller annen kontaktinformasjon til noen i Kenya, kun løfte om å bli møtt på flyplassen.
Frimodig gikk jeg ut av flyplassen i Nairobi og det første jeg så var 100-150 kenyanere som ventet på noen og for meg så alle helt like ut. Hjelpe meg, hvordan skulle jeg finne min kontaktperson?
Kontaktpersonen min prikket meg på skulderen og dermed startet et eventyr jeg ikke ante jeg skulle bli en del av.
Mitt første møte med Kenya
Ferden gikk til byen Kisii, men meg som sjåfør i en liten sort Suzuki (leiebil), på venstre side i omtrent 50 mil. Å hjelpes, for en start og utfordring med folk, dyr, motorsykler og ikke minst store og små busser som kjørte som om de var alene på veien. Kan love dere at det ikke gikk fort. En skikkelig haglskur møtte vi også på, utrolig nok. Det var også relativt stille i bilen da jeg som nevnt, var utrolig dårlig i engelsk. Glemmer aldri denne turen.
For å gjøre en lang historie kort besøkte jeg en stor skole for hørende utenfor Kisii og der «fant» jeg 43 døve barn med de tristeste øynene du kan tenke deg. De var plassert på skolen av foreldre eller familie og ble aldri hentet igjen da det var en stor, stor skam å ha et døvt barn. Det var en straff for noe noen i familien hadde gjort tidligere.
De aller første skoleuniformene jeg kjøpte, var til de 43 elevene utenfor Kisii i 2003
Det var en enormt stor dag og noe jeg for alltid vil huske
Disse 43 døve barna satte i gang en prosess og en stor, stor drøm hos meg. Internatskolen i Isinya er resultat av den store drømmen min og vi er snart i mål. Vi mangler «kun» penger til en videregående skole og et lite universitet. Bonus vil være et auditorium. Jeg vet drømmen er stor og jeg vet ikke når eller hvordan, men en dag skal vi kunne gi døve barn og unge et helt utdanningsforløp fra 3 år gamle små døve barn og opp til ferdig universitetsutdannelse som vil gi dem jobb og inntekt på lik linje med hørende kenyanere. Det vil være et kjærkomment mirakel for døve i Kenya.
Den store drømmen, visjonen er en utdanningsinstitusjon fra førskole til universitet.
Jeg er så utrolig takknemlig for hva vi har fått til så langt!
Oversikt over skoleområdet og bygningene våre. De lys lilla bygningene mangler vi.
Ungdomsskolen og videregående
Rektor Doris i sitt nye kontor
Doris jobbet som assisterende rektor i 2023 og hun viste seg å være svært dyktig. Nå er hun ansatt som rektor og vi ser fram til hva hun kan gjøre for elevene og de ansatte på ungdomsskoletrinnet og i videregående, som per nå deler en skolebygning.
Skoleåret starter i januar her i Kenya og med de gode eksamenskarakterene til 8. klasse og 1. videregående før jul er det stor pågang med nye elever for dette skoleåret.
Hele 44 nye elever i år og noen nye kommer fremdeles. Fantastisk! At så mange nye elever kommer til skolen vår, betyr at det spres gode rykter om oss.
Per i dag har vi 21 elever i 7. klasse, 17 elever i 8. klasse, altså på ungdomsskolen. I videregående er det 17 elever i 1. klasse og 13 elever i 2. klasse vgs. I tillegg er det tre elever som får tilrettelagt undervisning.
Totalt 68 elever og alle betaler skolepenger (fire elever får hjelp fra Norge).
Klasserommene er overfylt, men alle gjør så godt de kan og ingen klager. Grensen for elever i hver klasse her i Kenya er 15. Vi ønsker flere elever velkommen, selv om tilrettelagt kan miste klasserommet sitt og lærerne sitt arbeidsrom.
Marit i Kenya
Helt fantastisk å være på internatskolen i Isinya igjen og jeg blir faktisk mer og mer imponert over hva de ansatte får til med alle disse elevene med så forskjellige bakgrunner.
Eksamensresultatene for de eldste elevene i november var de nest beste for døve i Kenya – (var kun noen få elever ved en annen skole som hadde bittelitt bedre resultater)
er det rart at jeg er kjempestolt over både ansatte og elever. Vi har bevist at døve kan og at det er behov for et lite universitet som underviser på tegnspråk.
Vi kan bare ikke svikte elevene våre og sende de tilbake til fattigdommen i slummen.
